Langsua Nasjonalpark

Langsua nasjonalpark og områdene rundt er vernet for å ta vare på et stort og villmarkspreget lavfjellslandskap. Her finnes mange spor etter eldre tiders bruk både i form av jernframstillingsanlegg, kullmiler og fangstanlegg for elg og rein. Den langvarige beitingen har bidratt til et enestående mangfold av planter, dyr og fugler. (kilde: Norges Nasjonalparker)

Langsua ligger sentralt i Sør-Norge 200 km nord for Oslo mellom Gudbrandsdalen og Valdres, sørøst for Jotunheimen.

Til Langsua tok jeg med min spreke mor som fylte 80 år i mars. Dette var hennes bursdagsgave og jeg måtte levere!

Vi skulle gå fra hytte til hytte i Langsua nasjonalpark – kjent for rolige, snille fjellvidder, gamle seterstier, vid utsikt og koselig landskap.


Storhøliseter (980 moh)

Vi startet turen vår ved den selvbetjente DNT hytta Storhøliseter som ligger i et stort seteranlegg nord i Langsua. Hit kommer man enkelt med bil.

Hytta ligger vakkert til under Storhøpiggen med utsikt mot Jotunheimen. Fra hytta kan man også tydelig se Falketind med sitt karakteristiske «nebb». Vel å merke om man zoomer godt inn.

Utsikt mot Jotunheimen

Ved ankomst ble vi møtt at en flokk med vennligsinnede og kosete hingster og jeg kunne blitt der jeg var resten av ferien. Hingstene blir sluppet her i området i midten av juni og tilbringer resten av sommeren ved å rusle rundt i fjellet. Fint liv!

Den eldste hytta på Storhøliseter, Casparistua, er bortimot 300 år gammel. Den er oppkalt etter vår kjente høyfjellsdikter Theodor Caspari (1853-1948), som bodde på seteren gjennom mange år. Mye av Casparis diktning er inspirert av turene nettopp i dette området. (Kilde: UT.no)

Stå vakt om naturen!
Stå vakt om naturen! Slå angrepet ned!
Dem opp mot de hissige hjerner! -
La fjellvidda hvile i soldagens fred
i dryss av de evige stjerner! –
Slå døgnets urolige røster med bann
lys fred på de fattige lier! –
gi Norge et lysende «ingenmannsland»,
hvor skapningens herre tier! ....

(Diktet sto på trykk i Aftenposten 8. mars 1924 og flere ganger senere i bokform, i litt ulike utgaver. Casparis dikt regnes som en milepæl i norsk naturvern og bidro til å berge Gjende fra regulering. Les hele diktet her: Stå vakt om naturen!)

Dag 1: Storhøliseter – Storkvolvbua (ca. 14 km)

Dagen opprant med strålende solskinn og null skyer i sikte. Humøret var på topp! Mamma hadde vært flink å pakke lett og bar på ca 7 kg. Jeg det dobbelte. Som vanlig.

Ikke noe å si på humøret ved start

Turen startet i landskapsvernområdet utenfor Nasjonalparken og gikk de første 3 km gjennom bjørkeskog, før vi kom opp i høyden og fikk utsikt og luft under vingene.

Ute av skogen
Der den røde «stien» krysser den grønne linjen går vi inn i Langsua Nasjonalpark

Da vi krysset grensen inn i Nasjonalparken foreslo mamma en ny tradisjon. Hun hadde jo med seg Linje-Akevitt – hva med å ta en liten skål ved nasjonalpark «linjen» også? Forslaget ble testet og skal vurderes for fremtidige turer.

Hele dagen fulgte Heiloen oss med sine monotone toner mens den passet på at vi holdt oss på god avstand til avkommet.

Heilo på stein

Vi koste oss ute hele dagen i finværet og tok oss god tid. Ingen grunn til å stresse frem til hytta når det var så fint å være ute på tur. Etappen bød på fint og lettgått terreng over duvende, snille vidder og sola skinte fra skyfri himmel.

Litt overrasket ble vi over de siste motbakken opp mot Storkvolvbua. Å få servert såpass mange høydemetere på slutten av dagen kunne Langsua ha spart seg, men vi kom opp og vi kom frem.

Storkvolvbua (1196 moh)

Storkvolvbua

Storkvolvbua (tidligere Storkvelvbu) ble bygget i 1948 og er den første selvbetjeningshytta til DNT med proviant. Hytta ligger høgt oppe i Storkvolven med flott utsikt over Langsua. (ut.no)

Ved Storkvolvbua var det byggeplass. En gammel bu var revet og det skulle bygges nytt hus til hunder, eiere, søppel og ved. I tillegg var det bygget på egen fløy til hyttevakt – og doene var også flunkende nye. Da fikk vi tåle litt byggerot og ganske lang vei til doen.

Her var det også badekulp! Litt lite vann i bekken gjorde den i grunneste laget, men vi fikk vasket oss og kjente oss rene, pene og oppfrisket etter dukkerten.

Dag 2: Storkvolvbua – Skriurusten (ca. 8 km)

Vi sa farvel til nye bekjentskaper og la i vei på vår ensomme vandring mot neste hytte. Denne dagen traff vi ikke en eneste sjel!

Dagens vandring gikk i høyden og var lett og luftig i varmen. Vi hadde flott utsikt mot Jotunheimen hele dagen.

Da etappen kun var på 8 km hadde enda bedre tid enn dagen i forveien. Ryktet kunne også fortelle at Skriurusten, hytta vi var på vei til, lå nede i bjørkeskogen og var et skikkelig mygghøl. Ingen grunn til å stresse dit for så å måtte sitte inne.

Før vi gikk ned i bjørkeskogen sprayet vi oss omhyggelig med myggspray og ikledde oss myggnetting. Klamt, men fornuftig.

Skriurusten (1043 moh)

Skriurusten er en selvbetjent DNT-hytte i Langsua eller Huldreheimen som fjellområdet også kalles. Skriurusten har en lang historie som felæger og jakthytte. Den lå tidligere et par kilometer lenger inne i Langsudalen, men ble flyttet til nåværende plassering på slutten av i 1960-tallet. Den ble overtatt av DNT, restaurert og åpnet som turisthytte i 1995. (kilde: Store Norske Leksikon)

Ved ankomst Skriurusten fikk jeg gleden av å bruke DNT-nøkkelen min!

Vi fikk selskap av et turfølge på 8 litt etter ankomst. Alltid hyggelig å treffe andre mennesker på tur!

Dag 3: Skriurusten – Storhøliseter (ca. 13 km)

Ettersom Skriurusten var bebodd med mye mygg og vi skulle gå mye av dagen i bjørkeskogen ble det lange bukser og en sky av myggspray denne dagen. Vi gikk avgårde i 8-tiden og det var allerede veldig varmt!

Stien gikk litt ut og inn av skogen, over et par bekker som ikke bød på store problemer. Det var veldig tørt i terrenget og alt vann vi trengte underveis måtte bæres med fra hyttene.

Denne dagen var det gjøken som dominerte. Ikke lett å se, men dens karakteristiske «ko-ko! Ko-ko!» fulgte oss hele dagen. Av annet dyreliv gikk vi på en hoggorm og et par frosk. Hoggormen stakk, frosken ble lenge nok til å bli tatt bilde av.

Vi var veldig glade for valg av lange bukser! Vierkratt, einer og dvergbjørk lå tett inn over de smale stiene og skrapte oss på legger og lår. Riktignok ble det veldig varmt, men bedre det enn å skrape seg til blods.

Fint med pause på en haug med utsikt og et lite vinddrag.

Og vi krysset naturlig nok igjen grensen til nasjonalparken. Ikke noe drikking denne gangen.

De siste kilometerne gikk vi igjen nede i skogen mellom hvite bjørkestammer, blomsterenger, klukkende bekker og fuglekvitter.

Oppsummert har Langsua Nasjonalpark vist seg fra sin beste side! Jeg kan anbefale turen vi la opp til hvis man ønsker en rundtur og kun har 3 dager til disposisjon. Selv tar jeg gjerne turen tilbake og utforsker andre stier, hytter og områder av Langsua.

Takk for følge på turen til spreke, positive mamma! Hun sier hun fremdeles er glad for bursdagsgaven, selv om den ene kneet ikke var helt enig underveis.

Mor og datter takker for nå!

Heidi og Sidsel takker for turen!

Vil du lese mer om Nasjonalparkprosjektet mitt, eller er du interessert i noen av de andre parkene jeg har bøsøkt? Da anbefaler jeg deg å titte på denne siden: https://turbakken.com/norges-nasjonalparker/


Vil du ha blogginnleggene mine rett i postboksen din? Legg igjen e-posten din her:

Venezia – til vanns og til lands

Når man er på Turbobla-tur til fantastiske Dolomittene avslutter man selvfølgelig på standsmessig vis med et opphold i vakre Venezia!

Man skulle komme sjøveien til Venezia, med seilbåt fra Chioffia, en sen vårdag. Liste seg frem mellom de dype rennene i lagunen, under lav sol og lette drivende skyer på en pastellfarget himmel. Bølgeskvulp og knirking i tauverk, duvende bevegelser, lyder fra rorkulten. Drevet frem av en motvillig bris, som med latskap fylte seilene. Til en by uten biler. En by hvor den menneskelig stemme er den sterkeste lyd, bare av og til avløst av kirkeklokkenes jublende bronserøster. (Kilde: Venezia, et kulturhistorisk eventyr, Birger Dahl)

I stedet kom vi med minibuss over den smale steinfyllingen som forbinder Venezia med fastlandet. 13 svette mennesker med sekker, bagger og kofferter. Gradestokken viste 37 grader i skyggen.

Det var fint å komme seg ut av den svette køen og over i Vaporettoen (buss-båt) på travle Canal Grande. Vi fikk et lett vinddrag i fjeset, litt skygge for solen og utsikt til århundrer med historie. Turen til hotellet vårt ble sightseeing og transport i ett.


Fakta: Venezia er en by i Italia som er hovedstad i regionen Veneto og i Storbyområdet Venezia. Kommunen har 250 369 innbyggere (2022) og har et areal på 415,9 kvadratkilometer. Den omfatter flere øyer i den nordligste delen av Adriaterhavet, i tillegg et område på fastlandet. Bystaten Venezia ble grunnlagt som en trygg havn for folk som rømte fra forfølgelse på det europeiske fastlandet i kjølvannet av Vestromerrikets sammenbrudd på 400-tallet. I dets tidligste år hadde den en blomstrende salthandel. Venezia fikk bystatus 25. mars 421.

Byens historiske sentrum er anlagt på 118 små øyer i Venezia-lagunen og er preget av et omfattende nettverk av små og store kanaler.

Byen har over 40 kilometer kanaler, mest kjent er Canal Grande, som slynger seg gjennom byen i store, slake svinger, omkranset av mange kirker og mer enn 200 palasser. De øvrige kanalene, 180 i alt, er langt smalere, ofte bare 2–3 meter brede. Mer enn 400 broer binder byen sammen. (kilde: Store norske leksikon)


Hotellet vi bor på ligger sentralt til like ved den kjente Markusplassen, men allikvel tilbaketrukket ved et fredelig lite torg et steinkast fra havnen der Vaporettoen vår legger til.

Prinsessene på balkongen vinker royalt ned til Venezias befolkning

Og for et nydelig hotell det er!

Men vi kan ikke sitte inne på hotellet når vi er i denne vakre byen. Den må oppleves – og det til fots. Godt vi har gått oss i form i Dolomitten før vi ankom!


Venezia er kjent for sine kanaler, sin arkitektur og sin historie. Noen av de mest kjente landemerkene i Venezia er Dogepalasset, Rialtobroen, Sukkenes bro og Markusplassen.

Som by har Venezia sin egen form. De trange gatene av blankslitte brostein borer seg inn mellom husene, lirker seg frem i alle retninger, knekker i rare vinkler, løfter seg over kanaler og fortsetter på den andre siden på en uoversiktlig og uryddig måte. Noen steder er gatene så smale at man med fingertuppene kan ta på husveggene på begge sider. Andre steder åpner de seg til små campielli, små torg eller åpne plasser mellom bygningene. Alltid er det noe nytt å se. Ofte lurer man på om man har gått seg helt vill. Enda oftere priser man seg lykkelig over Google maps.

Venezia er en by man kan forsvinne i, drømme seg bort i, vandre i mens man kjenner historien under føttene sine.

Det er lett å forestille seg byen i sine glansdager under et karneval hvor vakkert antruktne mennesker i masker fraktes frem til fest i de forseggjorte, blanke gondolene.

Rialto-broen
Utsikt fra Rialto-broen med fornøyd turguide i forgrunnen

Venezia er byen for drømmere – vel å merke om du kommer deg litt bort fra de travleste turistfylte gatene.

Duene må også passe på avkjøling og hydrering

I juni er Venezia alltid varm. Stekende varm! Dette sier jeg bombastisk basert på nå fem besøk til byen. Denne gangen var det 37 grader i skyggen og det sier seg selv at hydrering er viktig.

Er du ute i Venezias gater en tidlig morgen kan du være så heldig å få Markusplassen nesten for deg selv.

Er du der midt på dagen er det et yrende folkeliv og nesten komplett umulig å få inntrykk av plassen. Begge deler bør oppleves!


Når du reiser med Turbobla.no hører det også med en annen måte å oppleve byen på. Nemlig i kajakk i kanalene!

Det er rett og slett en utrolig fin opplevelse å padle rundt i Venezias kanaler.

Vannkvaliteten er det så som så med, så tipset er å unngå å gå rundt. Bading inne i selve byen er ikke tilrådelig – selv om noen dristige sjeler – gjerne barn – tar sjansen i varmen. Vil du bade anbefales det å ta en vaporetto fra Marcusplassen ut til Lido di Venezia. Dette er den mest kjente badeøya.


Er du interessert i shopping er det også muligheter for det. Byen er kjent for sin vakre glasskunst og øya Murano er stedet å besøke hvis man vil se glassblåserne i aksjon. Jeg har selv kjøpt utallige skinnvesker til en rimelig penge. Man får aldri nok vesker! Og selvølgelig er det masker å få – til pynt og til bruk. Eksempel på både maske og veske ser du her.


Kveldene er Venezia er også magiske. De varme ullgenserne kan legges trygt igjen på hotellrommet mens vi rusler rundt i gatene og lytter til byens kveldslyder. Klirring av glass og bestikk fra de mange, mange restaurantene, glade stemmer, klukkingen av vannet i kanalene. Kanskje er du også så heldig at du får høre en gondolier synge for kundene sine.


De fleste eventyr har en ende og vårt ble avsluttet med taxi-båt til flyplassen. Standsmessig og ekstotisk måte å ankomme flyplassen på!

Og med det gjenstår det bare å si – Arrivederci Venezia!

Alt er bra med (tur)bobler! Takk for følget!